Creative Commons
Science Commons
CC Forums
ccDenmark
ccFinland
ccSweden

Bruk

Gi ditt verk en lisens!

Søk

Hvis du ser etter verk som bruker Creative Commons lisenser, kan du benytte denne engelske søke­motoren: CC Search.

Bli med!

Ønsker du å motta nyheter om CC Norge og/eller delta i diskusjonene omkring en norsk CC-lisens kan du melde deg på vår epost-liste.

Interesserte kan også kontakte prosjektets webmaster (webmaster@creative- commons.no) pr. epost.

Om Creative Commons

Innholdsfortegnelse

Creative Commons (CC) er en internasjonal organisasjon grunnlagt i USA i 2001 med det mål å fremme en delingskultur der skapende mennesker (dvs. opphavs­personer og brukere) lett kan finne fram til hverandre og til hverandres verk, og derigjennom spre og gjenbruke verkene. Motivasjonen bak organisasjonen er blant annet å gjøre et kulturelt mangfold fritt, funksjonelt og levedyktig.

I dag er Creative Commons et internasjonalt nettverk som tilbyr lisenser tilpasset nasjonal lovgivning, språk og kultur for bruk på Internett og andre steder der det er behov for fleksible lisenser.

Bakgrunn

Når mennesker skaper litterære eller kunstneriske verk oppstår vern gjennom åndsverkloven. Dette vernet innebærer at den som skaper (og som loven omtaler som opphavsmannen, også når vedkommende er en kvinne, men i denne teksten bruker vi det kjønnsnøytrale opphavspersonen) i utgangspunktet har en enerett til å forføye over verket gjennom blant annet å fremstille eksemplarer og å fremføre verket offentlig.

Tanken bak Creative Commons er å skape et fleksibelt rammeverk som gjør det mulig for opphavspersonen å dele (helt eller delvis) sin enerett til verket. Til hjelp for dette har organisasjonen utviklet et knippe lisenser som regulerer tilgjengeliggjøring, fremføringer og bearbeidelser av åndsverk.

Videre tar Creative Commons-lisensen for seg det gjerne kalles «nærstående rettigheter». Det er rettigheter til åndsverklignende frembringelser som etter lovens bokstav ikke kan regnes som åndsverk. Eksempler på frembringelser som omfattes av nærstående rettigheter er kunstneriske fremføringer, fotografiske bilder, kataloger, og lignende. Felles for disse frembringelsene er at de, i likhet med åndsverk, har vern etter norsk lov.

Med en Creative Commons-lisens kan opphavspersonen gi brukere en rekke rettigheter til å bruke et vernet verk eller andre frembringelser uten at det må inngås individuelle avtaler med opphavspersonen. Opphavspersonen kan ved hjelp av Creative Commons-lisenser tydelig forbeholde seg visse rettigheter, for eksempel rettigheter til kommersiell bruk, mens ikke-kommersielle brukere kan bruke verket til å skape nye, avledede verk.

Dette gjennomføres rent praktisk gjennom et enkelt system av lisenser. Opphavspersonen velger hvilke rettigheter hun eller han vil beholde, og hvilke rettigheter som overgis brukeren.

Begge deler (tilgjengeliggjøring og gjenbruk) er allerede regulert av lovgivningen. Loven er imidlertid lite fleksibel. Den gjør ikke stort annet enn å slå fast at dette hører inn under rettighetshavers enerett. Lovens standardbestemmelse kan oppsummeres med setningen: «alle rettigheter er reservert rettighetshaver». Det betyr at enhver som ønsker å gjøre et verk tilgjengelig eller bruke det som utgangspunkt for egne bearbeidelser, trenger å skaffe seg en eksplisitt tillatelse fra rettighetshaver. Tanken bak Creative Commons er å tilby brukere en lisens som åpner opp for visse former for bruk og gjenbruk. Dermed kan tilgjengeliggjøring og gjenbruk som dekkes av lisensen skje umiddelbart, uten at det er nødvendig å bruke tid og krefter på å kontakte rettighetshaver for å klarere bruk som omfattes av lisensen. (For øvrige bruksmåter må bruken klareres med rettighetshaver.) Creative Commons oppsummeres gjerne med setningen: «noen rettigheter er reservert rettighetshaver».

De seks kjernelisensene i Creative Commons forklares nærmere i neste avsnitt.

De ulike lisenstypene

Creative Commons tilbyr opphavspersonen å velge mel­lom ulike lisenselementer. Hvert lisenselement angir et vilkår, som kan være påbudt, forbudt, eller tillatt. Hvert lisenselement har et standardikon (språk­uav­hengig), et standardnavn (som vi har oversatt til norsk), og en standard­forkortelse på to bokstaver (som ikke skal oversettes).

Det er i alt fire ulike lisenselementer. Disse kan så kombineres på bestemte måter (ikke alle mulige kombinasjoner er tillatt). Dette gir oss seks ulike lisenstyper.

Nedenfor beskrives først de fire lisenselementene. Standardikonet står til venstre for beskrivelsen, standardnavnet står i fete typer, standardforkortelsen i kursiv. Deretter oppsummeres de seks lisenstypene.

Bortsett fra lisenselementet «Navngivelse», som er obligatorisk (se Åndsverkloven § 3) kan opphavspersonen velge til eller fra tre ulike lisenselementer:

Navngivelse Navngivelse - by. Lisenselementet «Navngivelse» kan ikke velges bort, og forekommer alltid. Dette innebærer at for all bruk er det påbudt at opphavspersonen navngis slik som god skikk tilsier. Dette er forøvrig i samsvar med norsk lov.

IngenBearbeidelse Ingen bearbeidelse - nd. Lisenselementet «Ingen bearbeidelse» tillater kun spredning og bruk av verket i uendret tilstand. Bearbeidelse eller endring av verket er forbudt. Det samme gjelder framstilling av såkalte avledede verk. Velger du å benytte en lisens med dette lisenselementet er det ikke mulig å fremstille eller fremføre bearbeidelser som legger andre versjoner eller jurisdiksjoner av lisensen enn den du har valgt, til grunn. Dette elementet avskjærer imidlertid andre fra å lage remixer og mashups der ditt verk inngår.

Ikkekommersiell Ikkekommersiell - nc. Lisenselementet «Ikkekommersiell» tillater kun spredning og bruk under den forutsetning at verket ikke benyttes på en kommersiell måte. Er dette lisens­elementet valgt er bruk til reklameformål, ervervsmessig bruk, og annen bruk som har til formål å gi kommersiell nytte, eller som gir økonomisk gevinst, forbudt. Ønsker du å sikre deg mot at ditt verk brukes til reklame eller at kommersielle aktører benytter verket uten å gjøre en eksplisitt avtale med deg først, må du velge en av de tre lisensene som inneholder dette lisenselementet.

DelPåSammeVilkår Del på samme vilkår - sa. Lisenselementet «Del på samme vilkår» innebærer et påbud om at bearbeidelser av verket kun kan spres på samme vilkår som det opprinnelige verket. Dette prinsippet (at avledede verk skal være underlagt samme vilkår som det eller de verk de er avledet fra) kalles ofte for «Copyleft».

Basert på disse fire lisenselementene bygges så de seks lisensene som utgjør grunnlaget for Creative Commons. For hver av de seks ulike lisensene finnes følgende presentasjoner:

  1. Commons Deed - en enkel, oversiktlig og lesbar oppsummering av hva lisensen tillater. I denne vil du også finne de samme ikonene som er vist over og som skal gjøre det kjapt og enkelt for brukerne av verket å identifisere lisenselementene.
  2. Juridisk lisenstekst - et lengre tekstdokument som retter seg til jurister, domstoler, råd og nemnder. Det er denne utgaven som vil bli lagt til grunn dersom det oppstår en tvist i samband med bruk av et lisensiert verk.
  3. Maskinlesbar versjon - dette er en utgave av lisensen med et RDFa-attributt (rel="license") som kan leses og gjenkjennes av søkemotorer og annen programvare. Denne versjonen av lisensen hjelper blant annet dem som søker på nettet etter verk som er utstyrt med Creative Commons-lisens.
  4. Versjon for fysisk eksempar - denne versjonen viser eksempler på hvordan du kan presentere lisensen i et fysisk eksemplar av en utgivelse (bok, tidsskrift, CD, DVD, og lignende).

For hver av de seks lisensene viser vi nedenfor samlingen av standardikoner, ‑navn og ‑forkortelser. Til høyre er det så lenket til ulike presentasjoner av den angjeldende lisens.

 1. Navngivelse (by):
Navngivelse       Commons Deed
juridisk lisenstekst
maskinlesbar versjon
versjon for fysisk eksemplar
2. Navngivelse-Del på samme vilkår (by-sa):
Navngivelse DelPåSammeVilkår    Commons Deed
juridisk lisenstekst
maskinlesbar versjon
versjon for fysisk eksemplar
3. Navngivelse-Ingen bearbeidelse (by-nd):
Navngivelse IngenBearbeidelse    Commons Deed
juridisk lisenstekst
maskinlesbar versjon
versjon for fysisk eksemplar
4. Navngivelse-Ikkekommersiell (by-nc):
Navngivelse Ikkekommersiell    Commons Deed
juridisk lisenstekst
maskinlesbar versjon
versjon for fysisk eksemplar
5. Navngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår (by‑nc‑sa):
Navngivelse Ikkekommersiell DelPåSammeVilkår   Commons Deed
juridisk lisenstekst
maskinlesbar versjon
versjon for fysisk eksemplar
6. Navngivelse-Ikkekommersiell-Ingen bearbeidelse (by‑nc‑nd):
Navngivelse Ikkekommersiell IngenBearbeidelse   Commons Deed
juridisk lisenstekst
maskinlesbar versjon
versjon for fysisk eksemplar

Ønsker du å lisensiere ditt verk under Creative Commons, vil vi sterkt anbefale at du velger en av de seks standardlisensene som er nevnt over. For ordens skyld gjør vi imidlertid oppmerksom på at det eksisterer andre mer spesielle lisenser. Du finner en oversikt over disse lisensene under overskriften «Other Licenses» nederst på den internasjonale siden som gir en innføring i Creative Commons Licenses (engelsk).

Grunnregler i alle lisensene

For alle Creative Commons-lisensene gjelder følgende regler.

Samtlige lisenser lar deg som er opphavsperson:

Alle lisensene krever at lisenstakeren:

Forutsatt at lisensvilkårene følges, tillater samtlige lisenser lisenstakeren å:

Alle lisensene:

Jurisdiksjon og versjonering

Creative Commons-lisensene oversettes og tilpasses til ulike jurisdiksjoner over hele kloden. Den norske oversettelsen av lisensene er derfor tilpasset de lover og forskrifter som gjelder i norsk jurisdiksjon.

Enkelte av lisenstypene tillater gjenbruk av verk. Det betyr at det er tillatt å skape bearbeidelser (for eksempel oversettelser) og adaptasjoner (for eksempel filmatisering av et litterært verk).

Creative Commons-lisensen er forberedt på at gjenbruk kan skje på tvers av jurisdiksjoner og over landegrenser. Når det gjelder framføring og tilgjengeliggjøring av et verk i utlandet, så skal den lisensen som opphavspersonen har utstyrt verket med, legges til grunn. Det er imidlertid vanlig å legge rettstilstanden i det land der verket brukes til grunn dersom det er nødvendig for retten å tolke lisensen.

For eksempel, dersom et verk gjøres tilgjengelig med lisens laget for norsk jurisdiksjon, for eksempel en Navngivelse-Ikkekommersiell-DelPåSammeVilkår 3.0 Norge-lisens, så er det teksten i denne lisensen som gjelder når verket framføres eller gjøres tilgjengelig i USA, men denne teksten vil bli tolket i henhold til amerikansk rett.

Når det gjelder de lisenstypene som tillater at det lages bearbeidelser på samme vilkår, så oppstår det nok en komplikasjon. I dette tilfellet inneholder hver enkelt nasjonale oversettelse av lisensen en klausul som også tillater at bearbeidelser kan gjøres tilgjengelig og framføres under Creative Commons-lisenser utviklet for andre jurisdiksjoner, samt den internasjonale versjonen (unported), forutsatt: 1) at det er snakk om samme eller en senere versjon av lisensen; og 2) lisensen for den andre jurisdiksjonen inneholder de samme lisenselementene. Et verk som er lisensiert under en Navngivelse-Ikkekommersiell-DelPåSammeVilkår 3.0 Norge-lisens, kan altså legges til grunn for en bearbeidelse som gjøres i USA og som gjøres tilgjengelig under en Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 US-lisens.

Både det opphavsrettslige og andre typer vern varierer mellom ulike jurisdiksjoner. I Norge er for eksempel sui generis-vernet av databaser, kataloger og lignende sterkt, i USA er det svakt. I Norge er retten til eget bilde sterkt, i USA er det svakt. I Norge og det kontinentale Europa er vernet av opphavspersonens såkalte ideelle rettigheter (droit moral) lovfestet, i USA er de tilsvarende rettigheter (moral rights) ikke lovfestet, osv.

Når verk krysser landegrensene og beveger seg inn i andre jurisdiksjoner, så vil nok bruken i praksis bli farget av lokal forståelse av opphavsretten og av de nærstående rettighetene. Dette kan være en kilde til konflikt og til uklarhet, dersom denne lokale forståelsen er forskjellig fra forståelsen i det landet verket er skapt. I Creative Commons er dette løst ved at man tilstreber en minimumsløsning, som er gitt form ved at lisensteksten inneholder flere avsnitt der lisensgiver eksplisitt fraskriver seg alle de rettigheter som det etter gjeldende nasjonal lovgivning er mulig å fraskrive seg. Dersom man ikke er komfortabel med at en slik minimumsløsning legges til grunn, så bør man sannsynligvis avstå fra å anvende en av Creative Commons-lisensene.

Dersom du, for eksempel, utgir en katalog eller database under norsk Creative Commons-lisens som tillater bearbeidelser, så vil en bruker i USA kunne bearbeide denne uten å være bundet av de restriksjoner som hefter ved åndsverk i Europa, fordi en katalog eller database i USA har ikke et opphavsrettslig vern slik som det har i Norge og det øvrige EØS-området.

Det er selvsagt umulig å holde seg a jour med det detaljerte innholdet i de ulike varianter av Creative Commons-lisensene som finnes i ulike jurisdiksjoner verden over. Bestemmelsen om at bearbeidelser av verket også kan være underlagt senere utgaver av lisensen så lenge den nye utgaven inneholder de samme lisenselementene som den man benytter betyr dessuten at man som lisensgiver ikke kan vite eksakt hvilke betingelser evt. bearbeidelser av verket i fremtiden vil være underlagt. Creative Commons har mulighet til å ensidig endre lisensbestemmelsene i fremtidige versjoner uten at den enkelte opphavsperson har særlig mulighet til å påvirke dette.

Man må anta at dersom det gjøres slike endringer, så vil de være for å oppklare misforståelse og å avskjære tolkninger som ikke er i samsvar med intensjonene i lisensen. Men dersom det er viktig for deg å vite at det kun er eksakt den lisensen du selv har lagt til grunn som blir brukt, så bør du velge en Creative Commons-lisens med lisenselementet Ingen Bearbeidelse.

Vern mot uønsket bruk og bearbeidelser

En Creative Commons-lisens gjelder i hele verkets vernetid (dvs. i 70 år etter at opphavspersonen er død). Lisensen kan ikke trekkes tilbake. Det betyr at når du har valgt å utgi et verk under Creative Commons-lisens, så kan verken du eller dine arvinger treffe beslutninger om disponeringer av verket som er i strid med den anvendte lisenstypen. Dersom man for eksempel velger en lisenstype som tillater kommersiell bruk av verket, så kan man ikke i ettertid legge ned forbud mot bruk av verket i reklameøyemed. Dette gjelder også selv om opphavs­mannen skulle mislike både firmaet og produktet det reklamerer for.

Som nevnt i forrige avsnitt har vi i Norge et lovmessig vern av opphavspersonens såkalte ideelle rettigheter. De ideelle rettighetene er: 1) retten til å bli navngitt som opphavs­person; og 2) vern mot at eventuelle bearbeidelser og annen bruk av verket krenker verkets eller opphavspersonens integritet.

Samtlige Creative Commons-lisenser tar vare på retten til navngivelse. Når det gjelder vern mot krenkende bearbeidelser, så framgår det av avsnittet over om jurisdiksjon og versjonering at det som framstiller en bearbeidelse kan fremføre eller gjøre bearbeidelsen tilgjengelig under en Creative Commons-lisens som er tilpasset en annen jurisdiksjon enn den norske. I praksis kan dette innebære en avkorting i vernet man etter norsk lov har mot krenkende bearbeidelser. Vårt råd er at derfor at dersom du ønsker å beholde de rettigheter norsk lov gir når det gjelder vern mot krenkende bearbeidelser, er at du velger en lisens med lisenselementet Ingen Bearbeidelse.

Retten til eget bilde

En Creative Commons-lisens innebærer bare en opphavsrettslig avklaring. Til ulike typer verk kan det være knyttet andre rettigheter som ikke dekkes av lisensen.

I Norge inneholder for eksempel åndsverkloven og andre lover bestemmelser som verner den som er avbildet på et fotografi mot at bildet offentliggjøres uten at vedkommende gir sitt samtykke (retten til eget bilde).

At verket er utstyrt med en Creative Commons-lisens innebærer ikke nødvendigvis at alle rettigheter til verket er klarert. Det er opp til den som skal bruke verket å sikre at evt. tilleggsretter, som retten til eget bilde, klareres med riktig person.

Se også avsnittet om jurisdiksjon. Selv om et bilde av en person må klareres av den som er avbildet dersom det skal brukes i norsk jurisdiksjon, så er det ikke sikkert at det er nødvendig å klarere det samme bildet dersom lisensen tillater bearbeidelser og en slik bearbeidelse fremføres i USA, under en amerikansk Creative Commons-lisens.

Fri kultur

Creative Commons-lisensen BY-SA (Navngivelse, Del på samme vilkår) er spesiell. Denne lisensen legges til grunn for såkalte frie kulturelle verk. Ideen om at frie kulturelle verk springer ut av miljøet rundt Wikipedia og Free Software Foundation.

Sistnevnte har laget sin egen lisens for frie kulturelle verk, som heter GFDL (Gnu Free Documentation License). Det arbeides nå med å harmonisere GFDL med Creative Commons BY-SA, slik at disse vil kunne brukes om hverandre.

Creative Commons og avtalelisens

Teknisk sett er en Creative Commons-lisens er en avtale om fri sekundærbruk av verk og andre frembringelser som gjøres direkte mellom opphavspersonen og brukeren.

I Norge finnes det også bestemmelser i åndsverkloven som regulerer sekundærbruk. Dette er kjent som «avtalelisens» og fungerer slik at visse organisasjoner (eks.: Kopinor, TONO, Gramo) gjennom lov eller forskrift er gitt fullmakt til å inngå avtale på vegne av alle opphavspersoner som ikke selv inngår avtale om sekundærbruk av åndsverk og andre frembringelser. Disse organisasjonene har fullmakt til å utstede lisenser som gir lisenstaker adgang til eksemplarfremstilling og/eller fremføring. For dette betaler brukerne et vederlag, som organisasjonene i sin tur fordeler videre til opphavspersoner, utøvere og utgivere (etter å ha trukket fra et administrasjonsgebyr). Dette kalles for «kollektiv rettighetsforvaltning» og er et vesentlig element i finansiering av kulturlivet i Norge. Alle som skaper kultur som gir grunnlag for innsamling av vederlag kan henvende seg til den relevante vederlagsorganisasjon og be om å få utbetalt sin rettmessige del av innsamlet vederlag.

I og med at en avtale mellom opphavsperson og bruker går foran avtalelisens har organisasjonene ikke hjemmel for å kreve inn vederlag for verk som opphavspersonen har gjort tilgjengelig under Creative Commons. Dette har gjort de norske vederlagsorganisasjonene skeptiske til Creative Commons. De frykter at bruk av Creative Commons vil svekke inntektsgrunnlaget for den kollektive rettighetsforvaltningen.

Vi i Creative Commons Norge tror denne frykten er overdrevet. Materiale som gjøres tilgjengelig under Creative Commons-lisens utgis gjerne under nye og alternative publiseringskanaler som blogger, wikier og sosiale nettsteder. Dette er materiale som kommer i tillegg til, og ikke i stedet for, det materialet som organisasjonene tradisjonelt har krevet inn vederlag for.

Det som imidlertid er klart er at dersom du benytter en Creative Commons-lisens, så vil vederlagsorganisasjonene ikke ha anledning til å kreve vederlag for sekundærbruk av ditt materiale. Dette vil også i hovedsak gjelde dersom du forbeholder deg retten til å motta vederlag for kommersiell bruk. Ifølge Kopinor stammer 92 % av vederlaget fra bruk som må regnes som ikke-kommersiell (utdanning, offentlig administrasjon, kirker og trossamfunn).

Vi i Creative Commons Norge finner det derfor riktig å gjøre oppmerksom på at bruk av Creative Commons-lisensene i praksis innebærer at man frasier seg retten til å motta vederlag gjennom kollektive rettighetsforvaltning for sekundærbruk av verk underlagt Creative Commons. Når det gjelder lisenselementet Ikkekommersiell, så er dette et element som i første rekke tjener til å forhindre at verket utnyttes kommersielt av andre.

Dersom du i første rekke ønsker at ditt verk/din frembringelse i størst mulig utstrekning skal være gratis tilgjengelig for alle brukere (evt. alle ikke-kommersielle brukere), så er en Creative Commons-lisens en velegnet løsning.

Men dersom du/dere ønsker at det skal være utstrakt adgang til å skrive ut, kopiere og/eller fremføre ditt verk, men at du eller det prosjekt du/dere arbeider for i så fall ønsker å motta vederlag for slik sekundærbruk, så er bestemmelsene om avtalelisens i norsk åndsverklov bedre egnet enn en Ikkekommersiell Creative Commons-lisens. Verket bør i så fall utstyres med en konvensjonell opphavsrettsnotis. Er det snakk om prosa kan man for eksempel ta utgangspunkt i følgende:

Copyright © 2008 Kari Aas.  Materialet er vernet etter åndsverkloven.
Uten uttrykkelig samtykke fra rettighetshaver er eksemplarfremstilling,
som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov
(kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller avtale med Kopinor.

Selv om du er opphavsperson til et verk, er det ikke sikkert at du disponerer de rettig­hetene til verket som er nødvendig for å kunne benytte en Creative Commons-lisens. Dersom du allerede har solgt eller overdratt rettigheter til et forlag eller en vederlagsorganisasjon som TONO, så besitter du sannsynligvis ikke de opphavsrettighetene som er nødvendig for å kunne benytte en Creative Commons-lisens. Før du tar i bruk en Creative Commons-lisens, bør du kontrollere at lisensen ikke er i strid med andre forpliktelser som du har inngått gjennom avtale med forlag, vederlagsorganisasjon, eller andre.

Kreditering: Ikke et bildebyrå

Creative Commons er ikke et bildebyrå, mediebibliotek, eller lignende. Alt materiale som tilbys under en Creative Commons-lisens tilbys av den opprinnelige opphavspersonen. Kreditering skal gå til denne. Du skal aldri oppgi «Creative Commons» som kilde eller byline når du benytter et verk som er tilgjengelig under en Creative Commons-lisens.

I tillegg til navngivelse av opphavsperson, er det tre andre formelle krav til merking når du benytter en frembringelse under Creative Commons-lisens. Nedenfor har vi oppsummert samtlige fire formelle krav til merking. Du skal oppgi:

  1. navn eller kjennetegn som identifiserer opphavsperson(ene) eller utgiver1 (på den måte som det er angitt på originalen at kreditering skal skje);
  2. tittel på verket (dersom en tittel er angitt);
  3. lenke og/eller angivelse av URL til det originale verket der det fremgår hvilken lisens opphavspersonen har utstyrt verket med (dersom dette er rimelig og praktisk mulig) ;
  4. lisensen som verket gjøres tilgjengelig under, med lenke (for ressurser på nettet) eller URL (for lisenser trykket på fysisk medium) til Commons Deed for lisensen.

Dersom det er snakk om en bearbeidelse bør du i tillegg oppgi hva beabeidelsen består i (for eksempel «Norsk oversettelse av …»).

Lisenens sier at merkingen skal skje «under hensyn til det medium og de midler du benytter». Det innebærer at merking kan skje på måte en som er hensiktsmessig for mediet. I en bok vil det for eksempel ikke alltid være hensiktsmessig å utstyre hver enkelt illustrasjon med en opphavsrettsnotis med navn, tittel og lenke og lisensangivelse. I stedet kan man samle alle slike notiser på en egen side i boken.

Les mer om merking av verk på vår side med eksempler på merking, i våre retningslinjer for bruk av maskinlesbar markeringstekst for Creative Commons, om fysisk notis for Creative Commons, og om kreditering ved offentlige fremføringer).

1) Vanligvis er det opphavspersonenens navn eller kjennetegn som skal oppgis ved kreditering. Når det gjelder massive multiforfatter samarbeidsnettsteder (dvs. wikier og wiki-lignende nettsteder) der et stort antall bidragsytere står bak en typisk tekst, er det som regel ikke praktisk mulig å kreditere samtlige enkeltforfattere. På en del slike samarbeidsnettsteder finnes det ofte en krediteringsangivelse der det står at man skal kreditere utgiver av nettstedet (f.eks «Nynorsk Wikipedia») med lenke til historikken (der interesserte kan finne den komplette forfatterfortegnelsen) dersom (f.eks.) artikkelen har flere enn fem bidragsytere. Denne angivelsen kan da benyttes for krediteringsformål framfor en lang liste over enkeltforfattere.
 

Maskinlesbar markeringstekst for Creative Commons

Du trenger ikke forstå den maskinlesbare markeringsteksten for å bruke Creative Commons. Lisensvelgeren vil generere en passende markeringstekst for deg, basert på de data du legger inn. Du kan deretter klippe ut og lime inn den genererte teksten som en Creative Commons-notis på din egen webside.

Men for de som ønsker å forstå hvordan den maskinlesbare markeringsteksten er bygget opp følger en kort introduksjon til Creative Commons Rights Expression Language (ccREL) og (RDFa).

For en mer formell introduksjon, se notatet ccREL: The Creative Commons Rights Expression Language av Abelson et al.

Før de tar fatt på selve markeringsteksten skal vi gi en kjapp innføring i bruk av XHTML (kjenner du XHTML godt kan du hoppe over de neste avsnittene).

For at XHTML markeringstekst skal være gyldig (slik at dokumentet validerer) må dokumentet ha riktig dokumenttype der markeringene vi skal bruke er definert. For RDFa vil de si en av følgende dokumenttyper:

<!DOCTYPE html PUBLIC "-//W3C//DTD XHTML+RDFa 1.0//EN"
    "http://www.w3.org/MarkUp/DTD/xhtml-rdfa-1.dtd">

<!DOCTYPE HTML PUBLIC "-//W3C//DTD HTML 4.01+RDFa 1.0//EN"
   "http://www.w3.org/MarkUp/DTD/html401-rdfa-1.dtd">

For øyeblikket er det imidlertid bare den første som gjenkjennes av W3C Markup Valdation Service. For de som ønsker å lage websider som lar seg validere, men som ikke ønsker å benytte XHTML kan dette være et problem (mange ønsker ikke å benytte XHTML fordi det krever langt mer stringent markeringstekst, og fordi en en populær nettleser som Microsoft Internet Explorer ikke støtter XHTML).

Det er i skrivende stund ingen god løsning på dette dilemmaet. En notis på RDF-bloggen foreslår at man benytter RDFa-markup i HTML selv om det resulterer i at sidene ikke validerer:

[…] because RDFa is effectively only extra attributes in the body, you can start using RDFa right now in any version of HTML. You won't “validate”, but you'll still be “compliant” with the HTML specification, which says that extra attributes should just be ignored by the browser, and that's exactly what happens.

I XHTML brukes ordet «tagg» om tekst som omsluttes av to vinkelparenteser. Dette er for eksempel en tagg: «<p>». Kjenner du XHTML vet du at akkurat denne taggen angir starten på et avsnitt (paragraph på engelsk). Videre er det slik at tagger gjerne kommer i par. En tagg som begynner med en skråstrek er en avslutningstagg. Paret «<p>» og «</p>» vil markere henholdsvis starten og slutten på et avsnitt. Et taggpar som begynner med «<a …>» og slutter med «</a>» kalles for et «anker»,og teksten som befinner seg mellom disse to taggene kalles for «lenkeetiketten».

La oss anta at du har lagt ut tekst på og ønsker å gjøre teksten på siden tilgjengelig under Creative Commons-lisensen by-nc-sa. Nedenfor vises et eksempel på en (minimal) maskinlesbar markeringstekst for dette:

<a
 rel="license"
 href="http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/no/">
 CC BY-NC-SA 3.0</a>

Den maskinlesbare lisensteksten er et anker, der attributtet og verdien rel="license" er RDFa metadata som markerer at dette er en lisens. Dette brukes blant annet av søkemotorer som søker etter innhold med Creative Commons lisens. Attributtet href peker websiden hos Creative Commons med den aktulle Commons Deed og identifiserer lisensen. Teksten i lenkeeiketten er kun til hjelp for brukeren. Den bør indikere ved tekst eller logo hva slags lisens som brukes slik at det ikke er nødvendig å klikke på lenkeetiketten for å finne ut av det.

Eksemplet over har imidlertid den svakheten at den ikke forteller eventuelle brukere av det innholdet som tilbys under lisensen hvordan de skal kreditere originær opphavsperson. Det kan man imidlertid få til ved å benytte en utvidet utgave av den maskinslesbare markeringsteksten med XML-metadata, slik neste eksempel viser.

<div xmlns:cc="http://creativecommons.org/ns#">
 <a
  rel="license"
  href="http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/no/">
  <img src="http://i.creativecommons.org/l/by-nc-sa/3.0/88x31.png"
   alt="CC BY-NC-SA"/></a>
 Vennligst krediter:
 <a
  rel="cc:attributionURL"
  property="cc:attributionName"
  href="http://www.creativecommons.no/kariaas/">Kari Aas</a>.
</div>

I dette eksemplet er det først en div-tagg som markerer hvilket XML-navnerom som skal knyttes til prefikset «cc:». Deretter følger ankeret som angir lisensen, og er identisk til forrige eksempel, bortsett fra at lenkeetiketten denne gangen er en liten logo fra Creative Commons nettsted som angir lisenselementene. Nytt er imidlertid et anker for krediering. Dette er angitt med attributtet rel="cc:attributionURL". Ankeret skal inneholde metadata som angir hvordan du ønsker å navngis som opphavsperson. I dette tilfellet er det angitt i lenkeetiketten at navnet som skal brukes er «Kari Aas». Videre er det angitt at en kreditering skal lenke tilbake til siden på Karis nettsted («http://www.creativecommons.no/kariaas/».) der det originale verket og lisensen befinner seg.

For verk som er XHTML- eller HTML-tekst er som regel lisensen inneholdt i websiden som forøvrig består av selve verket. Men en slik lisens dekker ikke evt. bilder, lydfiler, videosnutter og annet inline innhold som er tilgjengelig via denne websiden. Vi kan ikke flette XHTML-markeringstekst inn i binære filer. I stedet kan vi kvalifi­sere hvilken fil lisenstaggen gjelder for ved å benytte about-attributtet. La oss for eksempel si at Kari Aas også er fotograf og har liggende et bilde med filnavn bilde.png på sin hjemmeside. Her er et eksempel på en maskinlesbar markeringstekst for et slikt bilde:

<div xmlns:cc="http://creativecommons.org/ns#"
 about="http://www.creativecommons.no/kariaas/fantasi.jpg">
 Foto:
 <a
  rel="cc:attributionURL"
  property="cc:attributionName"
  href="http://www.creativecommons.no/kariaas/">Kari Aas</a>.
 Dette bildet er tilgjengelig under en
 <a
  rel="license"
  href="http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/no/">
  CC BY-NC-SA 3.0 Lisens</a>.
</div>

Dersom Kari Aas bilde er en bearbeidelse av et annet verk, for eksempel et foto tatt av Paul Keller, og som Kari har funnet på nettstedet Flickr, har Kari plikt til å kreditere originær rettighetshaver (dvs. Paul Keller), og å lenke tilbake til Flickr-siden med originalverket og der den lisensen Paul har benyttet fremgår. Hun kan i så fall ikke benytte den kompakte utgaven av maskinlesbar lisenstekst. Nedenfor har vi laget et større eksempel som viser hvordan kreditering av originær rettighetshaver bør gjøres. Videre har vi i dette eksemplet benyttet metadata fra Dublin Core-navnerommet for å angi originalens adresse (dc:source). Dette er ikke nødvendig, men anbefales. Det siste ankeret viser hvordan du kan lenke til et nettsted der du kan anvise hvordan brukere kan skaffe seg tillatelse til bruksområder som ikke er dekket av Creative Commons-lisensen (cc:morePermissions).

<div
  xmlns:cc="http://creativecommons.org/ns#"
  about="http://www.creativecommons.no/kariaas/">

  Denne siden, av
  <a
    rel="cc:attributionURL"
    property="cc:attributionName"
    href="http://www.creativecommons.no/kariaas/">Kari Aas</a>,
  er tilgjengelig under en
  <a
    rel="license"
    href="http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/no/">Creative
      Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 3.0 Lisens</a>,<br/>
  
    <div about="http://flickr.com/photos/paulk/2062848161/">
      Fotoet <em>Fantasi</em> er en bearbeidelse av <em>Griffin Head</em> av
      <a
        property="cc:attributionName"
        rel="cc:attributionURL"
        href="http://flickr.com/people/paulk/">Paul Keller</a> /
      <a
        rel="dc:source"
        href="http://flickr.com/photos/paulk/2062848161/">flickr.org</a>,
      tilgjengelig under en
      <a
        rel="license"
        href="http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/no/">Creative
        Commons Navngivelse 2.0 Lisens</a>.
    </div>

  For klarering ut over denne lisensen, se:
  <a
    rel="cc:morePermissions"
    href="http://www.creativecommons.no/ccplus.shtml">creativecommons.no</a>.

</div>

På denne siden kan du se et fullstendig eksempel på en hjemmeside som benytter en forholdsvis kompleks maskinlesbar lisenstekst. Bruk gjerne nettleserens funksjon for å vise kildekode (view page source el.l.) til å studere markeringene.

Lisensvelgeren vil, som sagt, generere maskinlesbar markeringstekst for deg. Men dersom du ønsker å gi denne markeringsteksten en personlig utforming kan du ta utgangspunkt i eksemplene over.

Fysisk notis for Creative Commons

Du kan også benytte Creative Commons dersom du utgir et fysisk eksemplar av et verk (for eksempel en bok, tidsskrift, CD, DVD, eller lignende).

I så fall må verket merkes med en notis som gjør oppmerksom på hvilken Creative Commons-lisens verket gjøres tilgjengelig under. Denne notisen bør som et minimum innholde nettadressen (URLen) til Commons Deed for denne lisensen. I avsnittet der vi presenterer de ulike lisenstypene finner du eksempler på passende tekster som kan benyttes dersom du ønsker å merke ditt verk med en slik notis.

I en bok bør du plassere denne notis på kolofonsiden (gjerne sammen med et Creative-Commons-symbol og angivelse av rettighetshaver/forfatter). Nedenfor viser vi et eksempel på hvordan en slik notis i en bok kan se ut:

Creative Commons License
Copyright 2008 © Kari Aas.  Noen rettigheter reservert.
Denne boka er tilgjengelig under følgende Creative Commons-lisens:
Navngivelse-Ikkekommersiell-DelPåSammeVilkår 3.0 Norge, jf.:
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/no.

Dersom man ønsker å bruke mindre plass på kreditering (f.eks. under et bilde) kan man benytte et mer kompakt format. Dersom bildet befinner seg på nettet bør man i så fall oppgi URL til den nettside der man finner fotografiet, navn på fotograf, og opphavsrettsnotis (inklusive lenke til bildets Creative Commons-lisens). Nedenfor er et eksempel på kompakt krediering av et foto som kan lastes ned fra Flickr.

«Griffin head» av Paul Keller. Brukt i hht.CC BY 2.0 Generic, jf.:
http://flickr.com/photos/paulk/2062848161/.

Dersom bildet ikke befinner seg på nettet, så bør det kompakte formatet i stedet inneholde URL til den relevante Creative Commons-lisens. Et eksempel på dette er angitt under.

«Elg i solnedgang» av Kari Aas. Brukt i hht.CC BY-NC-SA 3.0 Norge, jf.:
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/no.

I et tidsskrift, i en avis eller i en bok kan du plassere Creative Commons-notisen under den artikkelen eller bildet notisen gjelder. Alternativt, i et større verk der det er en samleside med kreditering av bidragsytere, kan du plassere notisen på denne samlesiden. På en CD eller en DVD kan den enten plasseres notisen på esken, på et innstikksark i esken, og/eller på selve platen.

Kreditering ved offentlige fremføringer

Ved fremføring fremstilles det i verken en digital eller en fysisk kopi verket. Det innebærer at du ikke kan ivareta kravet til kreditering ved at navn på opphavsperson, peker til lisensen, etc. er en del av en nettside som lastes ned, eller trykket på det fysiske eksemplaret som overdras.

Det kan derfor være en utfordring å finne en hensiktsmessig måte å kreditere opphavspersonen på i samband med offentlige fremføringer. Under har vi laget noen eksempler på hvordan man kan gjøre den kreditering som man er forpliktet til:

Kontakt | Personvernerklæring | Ansvarsfraskrivelse | Takk til
Redaktør og webmaster: Gisle Hannemyr